Tid: 19:51 (17 sek raskere enn forrige gang)
Smerte: 9,5/10
Verdt det: usikker
Det er jo ikke noen vits i å løpe ett testløp. Man må løpe minst to. Det har jeg gjort nå. Eller, jeg gjorde det i morges. Like greit å få den verste dritten overstått så fort som mulig, for da slipper man a) å grue seg til det hele dagen og b) å ha overskudd til noe som helst annet enn å stirre tomt ut i lufta resten av dagen.
Løypa og sånn kan du lese mer om her.
Jeg synes dagens test var marginalt hyggeligere enn den for to uker siden. Det er fire grunner til det:
- Jeg kom sju minutter uti testen før jeg begynte å tenke på å bryte. Forrige gang gikk det fire minutter.
- Jeg måtte bare gå én gang i løpet av testen. Forrige gang måtte jeg gå to ganger.
- Jeg løp 17 sekunder raskere enn forrige gang.
- Jeg begynte ikke å gråte.
Måtte jeg legge meg ned toppen? Ja. Overvurderte jeg avstanden bort til kanten så jeg begynte å rulle nedover den bratte kneika jeg nettopp hadde løpt opp? Også ja.
Altså, testløp er noe skikkelig dritt. Ikke er det konkurranse og ikke spiller det noen rolle. Likevel tvinger jeg meg selv til å gjøre det. Kjempefint, Siri. Kjempefint.
Ok, her er en liten oppdatering på foten: Det går bra. Det er ubehagelig å løpe, men på en «Ææææsj! Hva er løping? Yuck!»-måte, ikke på en «Ronja og Birk hopper om kapp over riften i foten min»-måte. Det hjelper med teiping + godt timet massasje og uttøying. Denne uka skal jeg prøve meg på fire ordentlige løpeøkter. Da begynner vi jo å snakke.
Siri,
på vei