Forrige testløp (for omtrent to uker siden) løp jeg fem sekunder raskere enn gangen før det. Fem sekunder høres kanskje ikke så mye ut, men det er nok til å drepe et menneske. Dessuten er det ikke bare om å gjøre å bli raskere nå, det er om å gjøre å tåle mer. Både foten min og kroppen min må tåle litt mer, og det gjør de egentlig nå. Iallfall mer enn for seks uker siden.
Forrige uke prøvde jeg til og med å løpe to ganger på én dag. Vi snakker 30 minutter på morgenen og 30 minutter på ettermiddagen, så man kan nok diskutere treningsutbyttet, men det er faktisk ikke så farlig. Det er foten som er farlig, og foten går foreløpig bra. Målet med Et slags comeback er jo å kunne begynne å trene omtrent som normalt fra og med 1. november, og det tror jeg jammen meg er innafor rekkevidde nå.
Alvorlig treningsselfie fra Taygetos:
Treninga de siste ukene har vært omtrent sånn som dette: ca 6 timer i uka, én eller to ellipse- og/eller sykkeløkter, 4-5 løpeturer, én motbakkeintervall, to-tre styrkingser på stuegulvet.
Det går litt i overkant treigt med formen, men som sagt går det framover med tålinga, og da får jeg vel ikke være så glupsk. Altså, jeg er fortsatt skikkelig sliten, men nå klarer jeg å fungere normalt etter en 45 minutters joggings, og det er framgang.
Noe annet som er bra, er at jeg kom på Madhouse sin cover av Like A Prayer.
Slitenhet: 8/10
Treningshumør: 6/10
Pågangsmot: 6/10
Med vennlig hilsen Siri,
en slags potetformet masse