Foten min og jeg er i en liten dal. Den er litt vondere og jeg er litt surere. Så jeg har stått på ellipsa. Det hjelper ikke på surheten, men det hjelper på foten, som igjen kanskje hjelper på surheten. Ikke at jeg er så veldig sur, jeg fikk faktisk One Direction-sengetøy til bursdagen min. Når det er sagt, så vet jeg at utålmodig kanskje er mitt sterkeste personlighetstrekk.
Her er to ting Min amerikanske venn ville sagt om dette: 1. There’s not a straight line from start to success. 2. This could be God’s way of teaching you something. Og det er også de to grunnene til at jeg ikke snakker med Min amerikanske venn om sånne alvorlige ting som dette.
Man må regne med tilbakeslag. Mitt største problem med akkurat vondt-i-foten-tilbakeslag, er at jeg ikke får gjort det som pleier å hjelpe på alle andre typer tilbakeslag. Så jeg øver på å finne andre måter å takle det på. Nå har jeg faktisk hatt ganske lang tid på meg til å finne ut av det, men jeg blir ikke så veldig mye klokere.
Å gå på tur hjelper litt. Mest hvis jeg får gå alene. Å være sammen med folk jeg liker på ordentlig hjelper. Å lære meg noe nytt hjelper. Forrige uke var jeg for eksempel babyvakt. Det var ekstremt krevende, men veldig mentalt tilfredsstillende etterpå (alle lever). Å strikke og se på en dårlig tv-serie hjelper. Jeg skal begynne på en ny, dårlig tv-serie bare det blir enda litt mørkere ute. Vurderer Pretty Little Liars, men si fra om du har noen tips (krav: må være mange, mange episoder + må være noen gode parkombinasjoner jeg kan bli opphengt i).
Det aller vikigste jeg har lært, er å ikke kjenne etter hele tiden. Å la det gå noen dager, helst noen uker, mellom hver gang jeg kjenner etter på ordentlig. Det betyr ikke at jeg ikke passer på eller lar vær å gjøre tøyeøvelsene eller noe sånt, bare at jeg lar det gå litt på autopilot. Da er det lettere å kjenne om foten faktisk har blitt bedre eller dårligere på ekte. Det kan hende dette er lærdom man kan overføre til resten av livet, men jeg vet ikke sikkert. Sånn sett er det bra å være utålmodig. Jeg har ikke tiltak til å trykke og vippe og kjenne og klemme på den foten hver morgen og kveld. Kanskje jeg blander det å være utålmodig med det å være lett å distrahere.
Også har jeg kommet igang med styrketreninga, da. Det er helt jævlig, selvfølgelig.
Siri,
alt i alt godt fornøyd med livet